Tilbakeblikk og fremtidsutsikter

Etter nesten 12 år som leder av Rådet for muskelskjeletthelse gir Jakob Lothe nå stafettpinnen videre. Vi besøkte ham hjemme på terrassen for en politisk oppsummering. Hva har man fått til? Hvor står vi nå? Og hva tenker han om fremtiden?

Det er juni og heggeduft på Nesodden. Vi har fått en omvisning i hagen som bugner av grønnsaker og nyplantet syrinhekk, og vi har fått en forklaring på det som viser seg å være Lothes hjemmelagede rådyrgjerde.

—De sa at rådyr ikke spiser syriner, men der er dessverre vår erfaring noe annet, forklarer han.

Det går mot en annerledes sommer for Jakob, men før vi tar ferie skal vi gjøre opp status. For denne mannen har sittet i førersetet for tverrfaglighet innen muskelskjeletthelse i til sammen 18 år, og vi vil gjerne høre hva som har skjedd på disse årene, og hva han tenker om muskelskjeletthelse rent politisk i framtiden.

Vi setter oss ned ute i kveldssolen og snakker om kapp med lyden av fuglene i treet over oss og småbåtene på fjorden. Det er to og et halvt år siden han overlot ledervervet i Norsk Kiropraktorforening (NKF) til Espen Ohren, men Jakob har ikke ligget på latsiden. Han er sjonglør av natur, en mann som alltid har mange baller i luften. Og selv om han har gått alle sine skoleår på Steinerskolen, snakker vi ikke fargede heklede baller av ull. Vi snakker politikk, klinikk, samarbeid, foreningsarbeid og tverrfaglighet. Gjennom hele sin tid som leder av NKF har han parallelt sittet som leder av Rådet for muskelskjeletthelse – helt til nå. På generalforsamlingen 26. mai i år stilte han ikke til gjenvalg.

—Tverrfaglighet har alltid vært viktig for meg. Jeg har alltid ment at nøkkelen til håndtering av muskelskjelettplager ligger der – det å komme andre profesjoner i møte og samhandle om hvordan muskelskjeletthelse bør håndteres, vise kiropraktorens unike rolle i det, det har vært en drivkraft.

Jakob kom hjem til Norge etter endt utdannelse i Bournemouth i 1988 og ble tidlig medlem av Norsk Forskningsfond for Alternativ Medisin, ledet av medisinprofessor Christian Borchgrevink, en pioner for tverrfaglig samarbeid som var åpen for alternativ medisin tidlig på 90-tallet. Ikke lenge etter ble han også invitert inn i styret i Norsk forening for Ryggforskning. Så da Muskel-og Skjelett Tiåret i Norge (MST) startet opp i 2002, var han allerede en del av de tverrfaglige miljøene og godt kjent med de representerte medisinske spesialitetene.

—Vi var en liten delegasjon fra kiropraktorforeningen som var med på åpningskonferansen for Muskel-og Skjelett Tiåret i Norge (MST) som Rådet for muskelskjeletthelse het den gangen. Jeg ble da bedt om å stille som kiropraktor i fagrådet. Jeg ble nok spurt fordi jeg allerede var litt varm i trøya i det tverrfaglige selskapet. Jeg satt i det fagrådet en stund, før jeg etter hvert ble valgt inn i styret. Så i 2009 ble jeg valgt til leder.

Hensikten med Rådet var å skape en arena for tverrfaglig tilnærming. En arena der pasientene skulle løftes fram og de faglige spesialitetene kunne gå i dialog, for å oppnå gjensidig forståelse og finne felles målsetninger å jobbe ut ifra.

Dobbeltrolle

Etter å ha sittet ett år som leder i Rådet ble Jakob valgt inn som leder av NKF. Det var i utgangspunktet ingen ideell situasjon å være leder av Rådet for muskelskjeletthelse og samtidig være leder av en profesjonsforening. Jakob var beredt på å fratre sin posisjon i Rådet, men det ble bestemt at han skulle fortsette – og det har fungert fint.

—Jeg vil si det har fungert mer enn fint. Det har uten tvil har vært en styrke å være på topp av i muskelskjeletthelse-politikken på flere arenaer på samme tid, for synergiene her er så mange. Men jeg har hele tiden hatt bevissthet rundt det å ikke fronte kiropraktorforeningens egne saker og interesser i råds-sammenheng. Et profesjonsperspektiv kan fort bli litt snevert. Samtidig har jeg, i kraft av å være leder for Rådet, måttet se helheten og på samme tid evne å se hvordan min egen profesjons saker best kan passe bedre inn i en større helhet.

—Det er jo det politikere og embetsverk og ideelt sett bør jobbe for. Å disponere resursene og kompetansen. Møte behovet i samfunnet på en best mulig måte. Det er vanskelig i utgangspunktet, men det blir enda vanskeligere hvis man kun skal forholde seg til særinteressene hele tiden – man må se det store bildet.

Politikeren Lothe har fått opp tempoet nå, setningene blir lenger og han holder takten med hendene mens han engasjert fortsetter. For det er nettopp dette han mener er Rådets styrke og kvalitet.

—Når myndighetene låner øre til Rådet så får de budskap som er forankret og prosessert mellom brukerne, profesjonene og fagmiljøene, da slipper de å gjøre den jobben selv. Vi har sett det tydeligere, og tydeligere, at dette er veien å gå. Myndighetene er rett og slett avhengig av å ha en sånn partner. Rådet består av flere av landets fremste eksperter i fagmiljøene, noen med etter hvert ganske solid politisk erfaring. Vi har fått med alle de store brukerorganisasjonene. Så vi har fått utrettet masse i disse årene, selv om det er tungrodd.

—Ja for nå har du sittet i førersetet på dette feltet i nesten to tiår, hva er det egentlig vi faktisk har fått til?

—Hovedutfordringen hele veien, og den egentlige begrunnelsen for at Rådet for muskelskjeletthelse den gang ble opprettet, har vært at muskelskjeletthelsefeltet er helt usynlig og har skremmende lav medisinsk status. Som den store elefanten i rommet som ingen snakker om, og på samme tid er det et voksende problem.

Et muskelskjelettregnskap

Rådets første mål var å synliggjøre hvor stort problemet faktisk var. Ingen enkel oppgave ettersom de fleste pasientene fikk behandling i det private og dermed gikk utenfor myndighetenes radar. Det ble derfor først prioritert å lage rapporter som sa noe om kostnader og omfang. Det ble jobbet med dette i flere år, men det var først med rapporten “Et muskelskjelettregnskap” i 2013 at man egentlig lyktes. Rapporten sa ikke bare noe om hvor mange mennesker dette angår, og hvor mye det koster – rapporten definerte rett og slett hva muskel- og skjelettskader, sykdommer og plager er.

— Arbeidet som ledet fram til definisjonene var langt og komplisert. Det var mye som skjedde i forbindelse med utarbeidelsen av denne rapporten. Et formidabelt dugnadsarbeid som ble ledet av Even Lærum. Vi hadde masse diskusjoner innad i Rådet på den tiden. Det var det en del fagfolk som mente at plagene alene ikke hadde medisinsk substans, mens andre, meg inkludert, mente at vi må ta med plagene fordi det er de som gjelder de fleste. Og det er klart at med en gang man tar med plagene, det er da man får de enorme tallene – de enorme kostnadene. Det var mye jobb, men sluttresultatet ble bra og rapporten fikk mye oppmerksomhet.

I senere år har det blitt gjort tilsvarende arbeid på flere hold. Folkehelseinstituttet har gjort sine beregninger, og det var med en viss glede Jakob registrerte da de presenterte sine tall, at de brukte de samme definisjonene som Rådet hadde jobbet fram i 2013.

I 2015 var Rådet for muskelskjeletthelse vertskap for verdenskonferansen The Bone and Joint Decade 2010-2020, arrangert av Global Alliance for Musculoskeletal Health. Dette satte Norge på kartet for det internasjonale arbeidet med muskelskjeletthelse for alvor.

I dag foregår det et enormt globalt arbeid som kartlegger kostnader knyttet til sykdommer, skader og plager, på verdensbasis. ”The Global Burden Of Disease-studiene” som utføres av Institute of Health and Metrics foretar en systematisk innsamling og oppdatering av data som kartlegger dette. Den viser hvor stort muskelskjelettfeltet er. Det viser at ryggsmerter ikke bare fører til mest helsetap i Norge, men faktisk i hele verden.

—Nå har vi kommet dit at vi har bevist i alle sammenhenger at dette er stort. Så kommer det neste som er å få det til å bli prioritert. Vi må vinne gehør for at det er viktig – og der er vi nå, for området får fortsatt alt for lite oppmerksomhet sammenlignet med andre områdene.

Det er ikke lenger tvil – elefanten i rommet er identifisert. Muskelskjelettplager er en realitet som må prioriteres – likevel uteblir responsen politisk – hva er årsaken til det tror du? Er det fordi politikerne ikke ser noen løsning?

—Det er deler av svaret, ja! utfordringen er at når man har dokumentert kostnadene knyttet til et så omfattende problem, så blir det krav til tiltak. Men da kommer spørsmålene, hva er adekvate tiltak? Hva er dokumentert og hva er ikke dokumentert. Noe av årsaken til at ting er tungrodd er at man ikke har god nok dokumentasjon og at det er uenighet innad i fagmiljøene.

—Men med tiden har man gradvis fått mer kunnskap. Kunnskap som til dels sier at vi må gjøre ting annerledes enn vi har pleid å gjøre. Lancet-rapporten som kom i 2018 er et eksempel på det. For det som har vært et gjennomgående problem på muskelskjelett- feltet er at de tradisjonelle medisinske løsningene har dessverre ikke så mye å tilby. De færreste som har vondt i ryggen får hjelp av medikamenter eller operasjon.

—Nå sier harde fakta tydelig at de fleste med ryggvondt trenger å komme seg tilbake i aktivitet. Da er vi plutselig tilbake til det kiropraktorene blant annet har holdt på med hele tiden. Vi var de første som hadde Et liv i bevegelse om slagord. Global Alliance for Musculoskeletal Health har jo nå også “Keep people moving”.

Det har tatt tid. Vi snakker nesten to tiår. Hva tror du skjer de neste årene, kommer vi noen vei, eller må vi fortsette å ro like tungt tror du?

—Jeg tror faktisk, jeg håper i hvert fall, at det begynner å løsne for alvor nå. Det har vært en lang og lærerik prosess der svarene ikke var gitt i utgangspunktet. Noen av diskusjonene har gått høyt, og noen lever fortsatt. Men vi har aldri vært nærmere en felles forståelse for hvor utfordringene ligger enn vi er i dag – det er jeg veldig glad for å kunne si.

Den sjette utfordringen

—Kanskje noe av det viktigste som Rådet har fått til de siste årene er at vi fikk full uttelling for våre innspill til den siste folkehelsemeldingen. Der argumenterte vi for at Muskelskjeletthelse må inn som ett sjette område innen folkehelsesatsingene. Fra før er hjerte-kar, kreft, diabetes, kols, og psykisk helse listet som de fem største. Nå er muskelskjelett tatt med som den sjette utfordringen. Og departementet jobber når med å utarbeide en ny strategi for ikke-smittsomme sykdommer hvor da også muskelskjeletthelse nå er med. Det er en enorm seier!

—Når vi ser på disse ikke-smittsomme sykdommene, eller livsstilsykdommene, som det faktisk er, så har de risikofaktorene felles, og fysisk inaktivitet er en av de største og viktigste. Hva skjer når man får muskelskjeletthelseplager? – Jo det blir vondt, og man slutter å bevege seg. Veldig mye begynner faktisk der. Vårt argument er at det å utelate muskelskjeletthelseplager i denne sammenhengen er fatalt. En veldig viktig brikke, faktisk kanskje den viktigste brikken, har blitt oversett i folkehelsearbeidet. Men nå har vi vunnet gehør for muskelskjeletthelses plass i dette arbeidet fremover. Klarer man da å spille kortene riktig nå, og myndighetene låner ørene til Rådet, så tror jeg vi kan få til mye bra, som igjen vil gi gevinster til alle disse seks utfordringene.

—God muskelskjeletthelse gir god helse. Dette fremmet vi i kronikken vi hadde i Dagens medisin i vinter. Den var vi veldig fornøyd med – å få den synligheten, tverrfagligheten og den kraftige forankringen av disse budskapene opp imot Regjeringen. Sånn sett nå er jeg litt optimistisk.

Forlater skuta på stødig kjøl

Korona kom inn og satte noen kjepper i hjulene for Rådet på lik linje med resten av verden. Planlagte aktiviteter måtte legges på is. Jakob brukte den anledningen til å vende blikket innover og legge til rette for at Rådet kunne stå samlet i sitt siste år som leder.

—Vi gjennomførte en bred og systematisk konsensusprosess mellom alle medlemsorganisasjonene, slik at vi på en demokratisk og systematisk måte fikk identifisert hoved prioriteringene som nå ligger nedfelt i den nye handlingsplanen som styret jobber etter. Det tror jeg var en veldig nyttig øvelse som gjør at Rådets arbeid nå er godt forankret i alle medlemsorganisasjonene, og at budskapene våre også er godt forankret. Det å enes om noe som alle skal trekke i samme retning uavhengig av særinteresser er jo helt essensielt.

Sånn sett har du overlatt skuta på stødig kjøl til nestemann?

—Ja, det føler jeg. Vi har lagt et godt fundament. Og det har nå gått en søknad fra Rådet til departementet om statsstøtte. Vi søker støtte på linje med den støtten som Rådet for psykisk helse får, og i søknaden argumenterer vi for at vi er nettopp den partneren som myndighetene trenger nå når de skal utvikle politikken videre på muskelskjelett-området.
—Denne partneren har myndighetene på en rekke andre områder. Vi har jo en “storesøster”, om du kan kalle det det, i Rådet for psykisk helse. De har fått mye innflytelse og kan vise til veldig stor aktivitet. Nå har vi lagt fundamentet for at Rådet for muskelskjeletthelse skal bli en tilsvarende organisasjon med en tilsvarende rådgivende rolle i fremtiden.

Øver seg på å være irrelevant

Ved utgangen av 2018 gikk han av som leder av Norsk kiropraktor forening etter 8 år ved roret og til sammen 16 år i sentralstyret. Han hadde ryddet seg ut av kontoret og deltatt på sitt siste ukentlige morgenmøte i Storgaten 10 A. Reisen med den skranglete, veldig trange, heisen skulle ikke lenger være en del av hverdagen, det ble en merkelig stille vår den gangen, nå trapper han ytterligere ned.

—Det var en veldig overgang, jeg skal ikke legge skjul på det, og det tok tid å venne seg til å ikke skulle være like ”på”. På samme måte er det rart å gå av som leder av Rådet. Men som da jeg gikk av som leder av NKF, så er jeg veldig fornøyd med min etterfølger. Eirik Moe fra Ryggforeningen, overtar ledervervet i Rådet.

Det må jo være rart å plutselig ha fritid?

—Ja! Det er jo litt rart at grønnsakshagen blir viktigere enn stortingsmeldingen. Sånn er det akkurat nå, men det kan jo dukke opp nye spennende oppgaver der framme. Men en klok mann jeg en gang snakket med sa “Jeg øver jeg meg på å være irrelevant” – det synes jeg var beskrivende. Så akkurat nå øver jeg meg også på det.

—Men du jobber jo fortsatt i klinikk, da er du veldig “hands on” – du blir ikke irrelevant da.

—Jeg har jobbet i klinikk hele veien ved siden av alt jeg har holdt på med. Og det vil jeg faktisk fremheve. For det har hele tiden gitt meg en slags forankring. Når diskusjonene går høyt, når du dagen etter står i klinikken og jobber med de som sliter med plagene så har du grunnen mellom hendene. I politikken blir det fort mye skrivebordsteori og man er nødt til å belyse den kunnskapen man besitter og benytte den. Klinikkhverdagen har gitt meg den kunnskapen og motivasjon hele veien.

Fortsetter å sjonglere

Ballene Jakob har i luften er av en annen sammensetning i dag. De er fortsatt ikke av ull, den ene dagen er det rådyrgjerde, den andre er det cava på terassen. Men enkelte baller forblir de samme – sjongløren forlater ikke det politiske sirkuset riktig ennå. Tidligere denne måneden var han medforfatter i den rykende ferske artikkelen ”Health systems strengthening to arrest the global disability burden” publisert i BMJ Global Health, et resultat av et stort globalt prosjekt som har vært en systematisk kartlegging og konsensusprosess.

—Jeg har ikke kuttet alle bånd, jeg kommer til å holde kontakten. Jeg har historikken inne – og den har en funksjon. Jeg sitter fortsatt som observatør i Rådet i kraft av at jeg er den norske representanten i The Global Alliance for Musculoskeletal Health. Også sitter jeg i valgkomitéen i NKF. Det er faktisk veldig hyggelig. I år var det mange som meldte seg til tjeneste, mange som vil bidra.
—Det har vært en utrolig utvikling i NKF i disse årene. Vi må ikke glemme at vi fortsatt er en veldig ung profesjon. Det er først nå de første medlemmene våre begynner å pensjonere seg. Samtidig har de siste årene vært en nødvendighet å profesjonalisere foreningen til et nytt nivå. Det er jo en omstillingsprosess fra å være en liten forening der alle kjente alle, til nå å drive politisk foreningsarbeid på profesjonelt nivå. Selv om vi synes vi har blitt mange så er vi jo fortsatt få sammenlignet med fysioterapeutene og sykepleierne. Men vi er politisk aktive på like høyt som dem, og det er skikkelig kult at vi får til. Jeg gleder meg til å kunne følge med på fortsettelsen, om enn litt mer fra sidelinjen, avslutter han og tar sommerferie.