Skal muskelskjelettpasienter godta et to-delt helsevesen?

Lidelser i muskelskjelett-systemet er det som plager flest og koster samfunnet mest, men får minst. Refusjonen som følger pasienten når de mottar behandling blir mindre og mindre og er mer enn halvert siden den ble innført! Kiropraktorpasienter har de siste 30-40 årene måttet betale en stadig økende egenandel. Behandling avhenger dermed mer og mer av pasientens betalingsevne og utviklingen bidrar til et to-delt helsevesen. Er dette en utvikling politikerne ønsker – og samfunnet er tjent med?

Refusjonsandel

Kiropraktorer er offentlig autorisert helsepersonell og utgjør en viktig del av helsetjenesten. Refusjonen dekket 1/3 av kostnaden knyttet til konsultasjonen da den ble innført i 1974. Den har, dessverre, på ingen måte holdt tritt med prisutviklingen ellers og dekker nå kun 12-14 % av kostnadene og trenden er fortsatt fallende. Når refusjonen ikke følger utviklingen, eller dekker nye krav, vil egenandelen fortsette å øke.

Utvikling som kostnadsdriver

Som offentlig autorisert helsepersonell med fri prissetting, havner kostnaden knyttet til utviklingen av helsetjenestene på pasientens bord. Der fysioterapeuter og fastleger har mottatt statlig støtte for dekning av eksempelvis tilkobling til Norsk Helsenett, har kiropraktorene måttet ta kostnaden selv. Norsk Kiropraktorforening har forsøkt å endre på denne utviklingen – uten å lykkes. I dialog med offentlige myndigheter blir det pekt på fri prissetting, og at kostnadene må hentes inn med økt egenandel for pasienten. Med andre ord blir det pasienten, og ikke det offentlige, som tar regningen for pålagte krav, innførte helsereformer og bedre samhandling mellom helsepersonell.

Pasientgruppen som koster mest og plager flest

Muskelskjelettplager gir mest helsetap av alle sykdommer og plager i Norge (11% av det totale helsetapet), er den største årsaken til sykmeldinger (36%) og står for den største andelen av uføretrygdede (28%). I år utbetaler Norge for første gang over 100 milliarder kroner på uføretrygd. Det vil si at det årlig utbetales 28 milliarder kroner i uføretrygd bare for pasienter med muskel- og skjelettplager, men likevel er det et manglende fokus på pasientgruppen. For eksempel er det kun 2% av bevilgningene til helseforskning som benyttes til forskning på muskelskjeletthelse og -behandling.

Fagmiljøer, forskere og enkelte politikere ser, at endringer må til og det må tenkes nytt. Nyere forskning viser at de mest effektive tiltakene handler om å få pasienten raskt tilbake i aktivitet under trygge rammer. Da vises det til at manuell, konservativ behandling, i kombinasjon med aktive tiltak, kan ha god effekt. Det vi vet at ikke hjelper, er unødig venting, bekymring, medisiner og fravær fra jobb med sykmelding over tid.

Et helsetilbud basert på behov og ikke betalingsevne

Pasienter med muskelskjelettplager har behov for kompetent hjelp. Rask avklaring av symptomer, avdramatisering, råd og veiledning er nøkkelfaktorer for å unngå unødvendig arbeidsfravær, helsetap og utenforskap. Pasienter har i alle år kunnet gå direkte til kiropraktor uten henvisning. Over årene har kiropraktoren fått utvidede rettigheter og plikter i helsetjenesten (bl.a. rett til å henvise og sykmelde) og det ble gitt refusjon for kiropraktorens tjenester for at flere skulle kunne få behandling. Når refusjonen ikke holder tritt med prisutviklingen, stenges i dag mange ute fra å få rask avklaring, og trygg og effektiv behandling for sine muskelskjelettplager grunnet privat økonomi.

Hvordan motvirke utviklingen mot et to-delt helsevesen

Muskelskjelettplager (helsetap, uførhet, sykmeldinger) koster oss svimlende 700 millioner kroner hver dag, og utgiftene er økende (280 mrd. pr. år). Utviklingen kan ikke fortsette og vi må slutte å bruke piller og sykmelding som «behandling». Organiseringen av, og tiltak i, helsetjenesten må endres og det må tenkes nytt. Flere må få tilgang til rask avklaring og effektive tiltak for muskelskjelettplager uten at ens private økonomi er til hinder for å søke hjelp.
Kiropraktoren bør inngå i kommunale primærhelseteam sammen med fastlegen og psykologen. Samlokalisering med bedre bruk av spesialisert kompetanse og tettere samarbeid på tvers av faggruppene vil kunne gi raskere avklaring og igangsetting av tilrettelagte tiltak. Videre må refusjonen for kiropraktortjenester økes betydelig til opp mot 1/3 av kostnadene, som var nivået da Stortinget opprinnelig innførte ordningen. I tillegg må kiropraktortjenester komme inn under egenandelstaket for å skjerme de med store helseutfordringer, barn samt andre ressurssvake i samfunnet. På denne måten unngår man en utvikling mot et to-delt helsevesen; legge til rette for et likeverdig helsetilbud for alle basert på behov og ikke betalingsevne.