Ildsjel med hjerte for hverdagskiropraktikk

Jeg har vært innom tanken på å ta en mastergrad eller gjøre noe mer ut av det å være kiropraktor, men jeg elsker jobben min! De mellommenneskelige møtene og det å hjelpe folk – jeg vil ikke bytte det bort for noe som helst. 

Hun er den som alltid stiller opp. Alltid superengasjert for hva hun deltar i eller setter seg fore. Hun har et smittende positivt vesen og nærvær, og hun er en Ildsjel i foreningen. Dette er bare noen av ordenene fra styreleder Espen Ohrens beskrivelse av Anne Marie Selboskar Selven da hun i Trondheim ble utnevnt til Årets Kiropraktor 2021.

Kledd i gull fra topp til tå, og tydelig rørt over utmerkelsen forteller hun der, under festmiddagen på Faglig Kongress i Trondheim, at hun allerede i åttende klasse hadde en framtidsdrøm om å bli kiropraktor.   

Vi har tatt en prat med Anne Marie for å høre mer om framtidsdrømmen fra åttendeklasse. For å finne ut hva som skjuler seg bak det brennende engasjementet, og for å høre om hun fortsatt har framtidsdrømmer etter 23 år i faget.  

Kiropraktor på vent 

Hun sitter på en stol og dingler med bena. Hun venter sammen med pasientene på venterommet. De venter på behandling, hun venter på mamma. 

—Jeg var ikke så gammel, gikk nok på barneskolen. Det ble en del venting i klinikken. Så da satt jeg der da og snakket med pasientene. De skrøt av mamma og fortalte meg om hvor flink hun var og hvor mye hun hadde hjulpet dem, det er klart at det var fint, erindrer hun. 

Anne Marie er annen generasjons kiropraktor. Faktisk er hun Norges første kvinnelige kiropraktor, født av en kvinnelig kiropraktor. Mamma, Bodil Selboskar, drev Kiropraktorklinikken Kiropraktorgården midt i hjertet av Trondheim. Anne Marie var ofte på klinikken som barn og kjente allerede den gang flere av pasientene godt.  

—Det var ikke så vanlig at mødre jobbet så mye da jeg var barn, men mamma jobbet alltid. Jeg husker rett før en 17. mai at mamma ikke hadde tid til å bli med meg å finne 17 mai-kjole. Sekretæren hennes ble sendt ut sammen med meg på shopping. Ekspeditrisen spurte om det var mor og datter på shopping, og sekretæren forteller at hun er sendt på shopping med datteren til sjefen. Sjefen??? Tenkte jeg overrasket, er mamma sjef, for meg var det helt uvirkelig. 

Anne Marie legger ikke skjul på at hennes egen mor har vært et forbilde for henne.  

—Mamma var født og oppvokst på den norske landsbygda, så da hun reiste over havet til Amerika for å studere kiropraktikk var det egentlig ingen som hadde trua på at hun skulle vende hjem igjen. Tidligere var det vanligere å reise til Amerika for å grave etter gull enn det var at en kvinne dro dit for å studere.  

Det var ikke noe studielån eller stipend å snakke om på den tiden. Skulle man studere måtte man jobbe ved siden av for å klare å gjennomføre.  

—I dag er det en selvfølge at vi alle tar en utdannelse. Det var ikke sånn på den tiden. Mamma fulgte en drøm og jobbet hardt for å bli kiropraktor.  

Tror du det at hun aldri hadde kunnet ta verken utdannelsen eller jobben forgitt, gjorde at hun satte så stor pris på den?  

—Ja, jeg tror det. Jeg tror mange i dag bare tar en utdannelse fordi det er forventet. Men for mamma var det ingen selvfølge at drømmen om å bli kiropraktor skulle gå i oppfyllelse. Men hun ga alt! Da hun etter utdannelse vendte hjem til Norge, bygget opp egen praksis og begynte å hjelpe mennesker til et bedre liv, ja så ble den drømmen til virkelighet. Jeg tror det er betydningsfullt på så mange måter.  

Framtidsdrøm til 5+ 

Når var det du første gang tenkte at du ville følge i hennes fotspor? 

—Som jeg fortalte under Faglig Kongress i Trondheim, fikk vi en stiloppgave i åttende klasse “Skriv din framtidsdrøm” Da skrev jeg en lang og detaljert beskrivelse om hvordan jeg ville reise til England for å studere kiropraktikk og hvordan jeg så for meg livet mitt som kiropraktor. Stilen var på mange sider, og den var god, 5+ fikk jeg på den oppgaven. Læreren min sa “Det vil ikke forundre meg om du ender opp med å reise til Engeland for å bli kiropraktor” – og det gjorde jeg.  

—Jeg tror at det å se hvor mye mamma elsket jobben sin, eller livsstilen som kiropraktor, for det var det det var på den tiden. En ting var de lange dagene i klinikken. Men akutt-pasientene kom hjem til oss hele tiden. I helgene, på sene kvelder og i høytider. Hun stilte alltid opp. Jeg tror det er så enkelt at jeg så at hun hadde en jobb hun virkelig elsket, at det var det som gjorde at jeg ønsket å gjøre det samme. Hun har aldri hatt noen forventning om at jeg skulle bli kiropraktor, men hun har alltid støttet meg.  

Anne Marie fulgte framtidsdrømmen sin. Hun reiste til England og studerte kiropraktikk ved AECC i Bournemouth. Etter utdannelsen gjennomførte hun turnuspraksisen i Oslo. 

—Jeg hadde verdens beste turnuspraksis hos Øistein Holm-Haagensen og Leif Pedersen på Bjølsen i Oslo. To fantastiske læremestre.  

Men det ble med det ene året i hovedstaden. For Anne Marie hadde drømmen hadde alltid vært å jobbe på mammas klinikk. Etter turnusåret gikk ferden derfor til Kiropraktorgården midt i hjertet av Trondheim by. I dag er det over 20 år siden.    

—Vi jobbet sammen i 15 år. Det har gått helt utmerket. Vi er nok en litt sånn generasjonsklinikk. Mange av pasientene våre og deres familier har fulgt oss hele livet. Det blir jo ganske nært. Man kjenner pasientene svært godt og det er jo veldig hyggelig!  

Ble jobben som kiropraktor sånn som du så for deg at det ville bli? 

—Ja! Vet du, jeg elsker jobben min. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag. Jeg føler meg veldig heldig.     

Hva er det beste med å være kiropraktor?  

—For meg er det de mellommenneskelige møtene i klinikken. Det å jobbe i klinikk er helt fantastisk! Jeg har jo noen ganger vært innom tanken på om jeg skulle gjøre noe mer. Ta en master eller snuse på forskning, for det er ingen tvil om at forskningen er viktig for faget vårt. Men jeg kommer alltid tilbake til den samme konklusjonen. Jeg elsker å være kiropraktor. Jeg gleder meg hver eneste dag til å gå på jobb i klinikken – det er møte med pasientene mine som betyr aller mest for meg, så det er det jeg vil fortsette med. 

Vi har alle et ansvar 

Du ble i høst hedret med tittelen “Årets kiropraktor 2021” for lang og tro tjeneste for NKF, men også fordi du virkelig brenner for hverdagskiropraktikken og for faget. Du var bare 29 år da du tok ditt første verv i NKF og du har alltid vært en pådriver i foreningsarbeidet. Har det vært en selvfølge for deg? 

— Ja, jeg var ung. Men daværende styreleder Øystein Ogre viste at han hadde trua på meg. Hadde det ikke vært for det så hadde ting kanskje vært annerledes.  

—Men, Jeg tenker at hver og en av oss har et ansvar for å bidra. Vi kan ikke lene oss på alt arbeidet lagt ned av dem som har banet vei for oss. Vi er en yrkesgruppe i sterk vekst, vi trenger kvalitet og stabilitet, og det kommer ikke av seg selv, vi har alle et ansvar her.  

Det er jo noe mange kan tenke, men mange kvier seg nok litt for å ta på seg ansvar.  

—Det er klart at det å påta seg verv kan være skummelt. Men man må utenfor komfortsonen for at felleskapet skal nå nye mål – dessuten lærer man alltid noe av det.  

Er denne fellesskapsfølelsen noe du har med deg fra din mor, tror du? 

—Ja. Da mamma startet som kiropraktor var de så få, alle måtte bidra i foreningen for at profesjonen skulle bli tatt seriøst. Det var ikke noe spørsmål den gangen. Jeg synes jo ikke egentlig det er noe spørsmål nå heller. Men jeg stikker meg nok litt mer frem enn min mor gjorde. Det har hun påpekt flere ganger at hun synes jeg er tøff når jeg har tatt på meg verv eller oppgaver. 

Kunnskapsoverføring 

Nå sitter du i foreningens kontrollkomite, men tidligere har du sittet flere år som leder av STVU. Det er nok mange av landets ferske kiropraktorer som ser på deg litt som “foreningens mor”. Dette med å føre kunnskap videre virker å være spesielt viktig for deg? 

—Jeg har jo selv vært så heldig som har jobbet tett på mamma. Hun var en dyktig og kunnskapsrik kiropraktor. For henne var det viktig å føre denne kunnskapen videre. Den tankegangen har jeg tatt med meg.  

—I mine møter med studenter og turnuskandidater har jeg alltid tenkt at vi må ta vare på dem, ønske dem velkommen til dette fantastiske faget og til foreningen. Men vi må samtidig realitetsorientere dem, og det allerede når vi besøker dem under studietiden. For det er noe helt annet å jobbe som kiropraktor i Norge enn i mange andre land. Her er vi autorisert helsepersonell. Det er stort. Det følger et viktig ansvar med det, og det er stiller krav til faglig kvalitet.  

—Også er det viktig å våre nye kiropraktorer følelsen av å komme hjem når de blir medlemmer av foreningen som nyutdannet – for det er jo da det hele begynner. 

—Flere unge kvinner kom bort til meg etter at jeg fikk prisen i Trondheim og sa at de synes det var så inspirerende. Det synes jeg er utrolig hyggelig! Det at jeg kan inspirere andre til å brenne for kiropraktorfaget og for foreningen gir meg enorm glede.  

Ny framtidsdrøm 

Som åttendeklassing hadde Anne Marie en framtidsdrøm om å bi kiropraktor – en drøm som så til de grader gikk i oppfyllelse. Og hun fortsetter å drømme. 

—I løpet av den tiden jeg har jobbet som kiropraktor har det skjedd så mye. Vi har blitt innlemmet i det norske helsevesenet med autorisasjon, vi har fått henvisnings- og sykemeldingsrett, vi har gått fra å være alternative behandlere til å bli tatt seriøst. Disse tingene kommer ikke av seg selv.  

—Min framtidsdrøm er at kiropraktikken for en større rolle i helsevesenet. Da kan vi ikke jobbe én og én.  Vi må tenke større, stå samlet og jobbe for fellesskapet. Man må slutte å tenke “What’s in it for me”. Den holdningen liker ikke jeg. Vi må jobbe sammen for det beste for kiropraktikken!